Illustrasjon: Girl with dark Angel Wings by Sonja Salinas
Det er ikke sånn at “alt ordner seg for snille jenter”. For at ting skal ordne seg må du vite hva du vil, jobbe hardt og ikke gi opp. Da ordner det seg. Kanskje. Det holder i hvertfall ikke å bare neie og smile.
Sånn. Nå er det sagt. Alt ordner seg ikke for snille jenter.
Jeg satt foran symaskinen (nesten) hver eneste kveld i desember. Det var veldig koselig, men jeg tror jeg skal planlegge litt bedre neste år. Eller, forresten, jeg vet ikke om det er mulig. Noen ganger syr jeg best med kniven på strupen. Og det er jo ikke stas å lage julegaver i mars, eller hva? Uansett. Jeg var ikke i nærheten av 2010-nivå på hjemmelagede gaver, men så var jeg da heller ikke hjemmeværende. Prioriteringer, prioriteringer.
Supervenninna hadde ønsket seg en toalettmappe. Det var så morsomt å sy, med hjelp fra denne fantastiske boken, så jeg ga meg ikke før jeg hadde laget tre stykker. Rene kinderegg-effekten, he he.
Mamma hadde kanskje ikke ønsket seg en veske, men det fikk hun. I ordentlige mamma-farger.
Jentene mine ønsket seg nissekostymer. Og ikke hvilke som helst nisser, men smånissene til Elsa Beskow. Kjolene var et mareritt å sy, men resultatet ble riktig så fint! Fortsettelse følger…
Så ligger vi der igjen. På hvert vårt rom, i hver vår seng. Klokka har ennå ikke passert ti (altså, 22.00). Vi passer på hvert vårt barn; den ene er mørkredd, den andre er pjusk med en stygg hoste. Vi sender hverandre meldinger. For det er jo litt stusslig å ligge sånn, hver for oss, natt etter natt. Ting vi ellers pleier å snakke om etter at vi har lagt oss; leste du den artikkelen, fikk du med deg det, hva skjedde egentlig etterpå?
Men tilslutt må vi jo sove. Det er ingen som tar hensyn til våre behov klokka fem i morgen tidlig. “Sove nå, Ninkinonken,” skriver mannen. “Sove nå, Hinkel Pinkel,” svarer jeg.
Så sovner jeg, en gjennomsnittlig sliten småbarnsmor med et lite smil om munnen.
Babysko til en nyankommet tremenning, heimesydd av undertegnede. Den nydelige ulltrøya har jeg kjøpt hos Made by -M-
Det har vært skrevet mye om cupcakes, feminisme og likestilling i det siste. Selv teller jeg timer. Timer på jobb, timer med ungene, timer med mannen, timer alene og timer med søvn. Jeg synes det er vanskelig å finne balansen, men jeg prøver.
Jeg anbefaler mine lesere (for jeg ser at dere er her fremdeles – utrolig nok) å lese Marta Breens Den nye husmorskolen. Deretter synes jeg at dere skal ta turen innom disse fine damene som har hver sin innfallsvinkel til temaet:
Mammadamen: Er cupcakes farlig?
Er underveis: Grovbrød framfor cupcakes og Kaker som er lette å angripe
Erkjennelser: Erkjennelser: Om husmødre og meningen med livet
Frøken Makeløs: Cupcakes, i likestillingens navn
Hold fast, og hold ut!
Illustrasjon: Recycle Love fra jengersnaps
Endelig er det vår tur! Helt siden Oslo startet med utvidet kildesortering høsten 2009 har jeg ventet. Og ventet. Jeg har med misunnelse sett venner og familie ta i bruk ordningen. Jeg har mast på Oslo Ren for å få vite når det skulle bli vår tur.
Og i dag starter vi! Vi har (for lengst) gått til innkjøp av ekstra avfallsbeholdere og jeg har forberedt familien i ukevis (de vil antageligvis påstå i månedvis, om ikke årevis) på hva som skal skje.
Men hvorfor denne entusiasmen? Vel, jeg er av den typen som tror på at vi må gå både de små hverdagsskrittene, og ta de store byksene, for å nå målet om en bedre verden. Kildesortering og gjenvinning er sånne små skritt som til sammen utgjør en stor forskjell. Visste du for eksempel at råstoff som er basert på avfall har lavere bruk av energi enn nyutvunnede råstoffer? Eller at man sparer to kilo olje ved å gjenvinne en kilo plast? Eller at glass- og metallemballasje kan gjenvinnes uendelig mange ganger?
Så nå setter vi i gang. Det var jammen meg på tide.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan det er å være kildesorterende småbarnsmor på LOOP-bloggen. Og her er noen nyttige lenker hvis du vil lære mer om kildesortering og gjenvinning:
Kildesorteringsguide på nettet
Smarte kildesorteringsløsninger
LOOP Miljøskole
PS: Hverken min arbeidsgiver eller andre har betalt meg for å skrive dette innlegget. Jeg er oppriktig entusiastisk 
Jentene i interiørbutikken Vivoli tryller frem de flotteste kreasjoner av andres brukte møbler. Denne stolen, for eksempel, heter Ello, og jeg er helt sikker på at den hadde gjort seg godt på det røde og hvite kjøkkenet vårt.
Vivoli har nettopp lansert sin høstkolleksjon og den er absolutt verdt en titt. Redesign er en flott måte å være miljøvennlig på!
Øverst fra venstre: Grünerløkka, Munch-museet, Botanisk hage, kastanjer fra Sagene.
Det er såpass stor aldersforskjell mellom lillefrøkna og storefrøkna (fire år) at det er vanskelig å finne bøker som de begge har glede av. Men i kveld dro jeg fram André Bjerkes Morovers, en klassiker når det kommer til dikt for barn, og den ville de gjerne lytte til begge to! Jeg koser meg når jeg kan lese Runde, rare Rulle Rusk, Det er sant at jeg fant, Tirrili og Farao på ferie. I morgen skal jeg jommen prøve meg på Inger Hagerups Så rart.
PS. Når det kommer til ny skjønnlitteratur for barn er jeg nogenlunde oppdatert. Men jeg innrømmer at jeg ikke aner om det er skrevet gode dikt for barn etter Bjerke og Hagerup. Jeg antar jo det, så nå håper jeg at noen kan opplyse meg.
I fjor på disse tider startet vi prosjekt hverdagsveggis her i heimen. Målet var fem kjøttfrie middager i uka. I starten av hver uke delte jeg ukesmenyen vår her på bloggen, og selv om vi støtte på utfordringer underveis, kom vi godt i mål. Jeg fikk til og med eksperthjelp under vignetten Gourmetveggis.
Ett år etter synes jeg det er på sin plass å minne både meg selv og mine lesere på det gode miljøtiltaket det faktisk er å kutte ned på hvor mye kjøtt vi spiser:
Hvordan er det hjemme hos deg? Har du et bevisst forhold til hvor mange kjøtt- versus vegetarmiddager dere spiser i løpet av uka?
På Kjøttfri mandag finner du gode vegetaroppskrifter. Det gjør du også hos den engelske varianten, Meat Free Mondays.
Jeg husker det utrolig godt. Samlingene om kvelden. Appellene på morgenmøtene. Underskriftskampanjer. Planlegging av fakkeltog. Mobiliseringen. Og så: beskjeden om at de hadde henrettet ham. Selv om han ble dømt til døden mens han bare var 16 år og fremdeles et barn. Selv om han av flere psykiatere ble regnet som tilbakestående. Selv om han hadde hatt en svært traumatisk barndom.
Øye for øye, tann for tann.
På et annet kontinent, tusenvis av mil unna death row og henrettelsesrommet, gikk 100 norske ungdommer i fakkeltog. Fra folkehøyskolen, med politieskorte over Drammens-brua, til Bragernes torg. Vi skulle ha sendt en siste appell til amerikanske myndigheter om å spare livet hans. I stedet ble det en sterk markering av at nok et liv var tapt.
For Troy Davis er det fremdeles ikke for sent.
“I 1991 ble Troy Davis dømt til døden for drapet på en politimann. Det finnes ikke noen fysiske beviser mot ham. Davis ble derfor utelukkende dømt på grunn av vitneutsagn. Syv av de ni opprinnelige vitnene har trukket sine utsagn og flere har antydet at politiet presset dem til å vitne mot Troy Davis.
Troy Davis har hele tiden hevdet at han er uskyldig dømt og forsøkt å få gjenopptatt saken flere ganger. Høyesterett avviste nylig anken hans og mente at han ikke “i en tilstrekkelig grad klarte å renvaske seg selv, selv om det var litt tvil rundt hans skyld og saken mot han ikke var helt vanntett”.
Til tross for dette velger nå altså myndighetene å gå frem med henrettelsen. Nå er det kun The Board of Pardons and Paroles som har myndighet til å stanse henrettelsen og omgjøre dødsdommen.” (Kilde: Amnesty Norge)
Amnesty International krever at henrettelsen av Troy Davis stanses. Du kan støtte deres sak ved å gå inn på deres nettsider, signere aksjonen og følge deres oppfordringer til videre engasjement.
Men det haster – den foreløpige datoen for henrettelsen av Davis er satt til den 21. september.
Bloggen lider under at jeg lider av skrivesperre. Mye lidelse, med andre ord. Så nå prøver jeg meg på en ny innfallsvinkel; to-tre enkle setninger om forskjellige hendelser i mitt liv siden siste blogginnlegg.
Jeg har vunnet en bok ved å svare på et innlegg i bloggen til forfatter Ingelin Røssland. Riktignok var vi bare to deltagere, og begge vant, men jeg har fått en bok i posten, og det helt uten å engang vite at jeg var med på en konkurranse. Yeah.
Jeg har bakt marsipankake til min svoger som skal feire bursdagen sin i morgen. Jeg har faktisk aldri bakt marsipankake før, selv om jeg er veldig glad i marsipan. Krysser fingrene for at min banan-, sjokolade-, vaniljekrem og kremvariant faller i smak.
Jeg har to uker igjen av min utvidede mammaperm. TO UKER! Det er mulig jeg avslutter med å treffe andre bloggedamer til barseltreff (ha ha – ungen er langt over året). Det er hvis jeg føler meg modig nok. Det er også mulig jeg summerer opp perioden som snart ligger bak meg i et eget innlegg, á la Frøken Makeløs. Vi får se. Akkurat nå føler jeg meg litt hudløs på det punktet.
I dag har jeg gravd ned 81 blomsterløk i hagen. Du kan si jeg gleder meg til våren.
Sånn. Det gikk jo nogenlunde greit. Hva gjør du når du har skrivesperre? Har du noen gode råd å dele med meg?
Illustrasjon: Owl – election campaign by Pepponi
I dag skal jeg ta med meg storefrøkna til valglokalet og vise henne det norske demokratiet i praksis. Jeg gleder meg, for det er alltid en viss høytid forbundet med å avgi stemme.
Ofte stilte spørsmål om kommunestyre- og fylkestingsvalget
Informasjonsfilm
Valgresultater fra kl. 21
Bruk stemmeretten din i dag!
Fra venstre: Tambar er et troll og Når alle sover.
Storefrøkna var ikke gammel da hun skjønte hvordan iPhonen fungerer. Den har et brukergrensesnitt som er veldig intuitivt, også for barn. Det samme gjelder iPad. Jeg liker godt når nye dingser gir “gamle” medier som bøker og spill nye muligheter. Spesielt hvis det er utført på en elegant og, i dette tilfellet, barnevennlig måte.
Tambar er et troll er skrevet av Tor Åge Bringsværd, med illustrasjoner av Lisa Aisato. Du kan velge å lese høyt for barnet selv, eller barnet kan høre forfatteren lese. Begge deler fungerer veldig fint. Illustrasjonene til Aisato er nydelige og gjør seg virkelig i dette formatet.
Når alle sover er skrevet av Nicoali Houm og illustrert av Rune Markhus. Det er den magiske historien om Boba som ødelegger og Lille Fetir Lutemann som reparerer. Storefrøkna på fem år liker den veldig godt. Mammaen på 32 kjenner på den vonde følelsen det er når én står alene mot alle; Boba er virkelig et misforstått monster. Illustrasjonene er detaljerte og like merkelige som historien.
Øverst fra venstre: Disney Fairies og Sound Touch.
Nederst fra venstre: Hjulene på bussen og Cut the Rope.
Disney Fairies ble umiddelbart en hit hos femåringen. Jeg var skeptisk (kommersiell, rosa jentegreie), men ble faktisk overbevist. Grafikken er utrolig flott; feene beveger seg gjennom de fire årstidene og skal løse enkle oppgaver underveis. Du kan også se filmsnutter. Merk: Storefrøkna spiller ikke dette spillet alene – til dét er det for avansert. Men jeg spiller det altså gjerne sammen med henne!
Sound Touch er lillefrøknas favoritt. Konseptet er veldig enkelt; trykk på ikonet og du får frem et bilde med tilhørende lyd. Det er forskjellige kategorier; husdyr, eksotiske dyr, fugler, instrumenter og transportmidler. Lillefrøkna er ett år og klarer fint å navigere rundt i spillet, selv om hun tidvis blir litt overivrig 
Hjulene på bussen består av sangen, illustrasjoner av situasjoner fra sangteksten og enkle puslespill. Ikke veldig avansert, altså, men enkel moro er det.
Cut the Rope handler om å skaffe en liten, søt frosk nok mat. For å få til det må du tenke logisk og kutte tråden som maten er festet i. Vi spiller det sammen med storefrøkna og diskuterer oss frem til ulike løsninger. Det er gøy å se hvordan hun tenker litt mer avansert for hver gang vi spiller det. Morsomt for både store og små!
Barnevakten har også anbefalt apper for de yngste. Har du noen favoritter?
Oppdatering 11.09.11: Se kommentarfeltet for flere gode tips fra KristinB, Arve, Inger-Lise og Kristine!
Jeg har en greie med hester. De har båret meg fra jeg var en usikker tiåring i stallen på Stovner, til jeg lekte tøff cowboy på de amerikanske steppene. De har tatt meg gjennom skog, over fjell og rundt og rundt i manesjen på rideskolen. Uten å trekke det altfor hestehvisker-langt, vil jeg påstå at jeg har en forståelse med hester. På hesteryggen opplever jeg å være i flyt – den lykkefølelsen man får når man er fullstendig oppslukt og engasjert i det man holder på med.
Men så har jeg også opplevd å bli kastet av. Én gang i full galopp, én gang i trav. Jeg har stupt over et hinder mens hesten ble stående igjen på den andre siden. Opp igjen, har jeg tenkt. Sånn kan det gå, og det var jo min feil også.
Men sist gang var det ikke min feil. Storefrøkna var ett år, vi var på tur med hest og kjerre. Så løp hesten løpsk. Ned en skråning. Jeg rakk å tenke to tanker. Den ene var at jeg måtte passe på hodet til storefrøkna. Den andre var en erkjennelse av at jeg ikke klarte å passe på andre barn enn mitt eget.
Det gikk nogenlunde fint. En oppskaket storefrøken, som jo var ganske liten da. En mamma med brukket ben. Etterpå tenkte jeg at nå – nå var flaksen min brukt opp. Jeg var ferdig med hester.
Jeg har vært på hesteryggen siden, riktignok i veldig kontrollerte former, og det føltes bra. Og så tenker jeg, det er jo ikke sånn at man har én pose med flaks og én med uflaks? Og når den ene går tom, så får man automatisk av den andre? Kanskje hesten og jeg ikke er helt ferdige med hverandre likevel?
For jeg har fremdeles en greie med hester.
Vi har brukt store deler av søndagen på å vandre rundt i Botanisk hage. Forbi vannliljene, opp gjennom fjellhagen, under sommerens siste kaprifoler og forbi en blomstrende syrinhortensia. En riktig fin søndag ble det.
