Så ligger vi der igjen. På hvert vårt rom, i hver vår seng. Klokka har ennå ikke passert ti (altså, 22.00). Vi passer på hvert vårt barn; den ene er mørkredd, den andre er pjusk med en stygg hoste. Vi sender hverandre meldinger. For det er jo litt stusslig å ligge sånn, hver for oss, natt etter natt. Ting vi ellers pleier å snakke om etter at vi har lagt oss; leste du den artikkelen, fikk du med deg det, hva skjedde egentlig etterpå?
Men tilslutt må vi jo sove. Det er ingen som tar hensyn til våre behov klokka fem i morgen tidlig. «Sove nå, Ninkinonken,» skriver mannen. «Sove nå, Hinkel Pinkel,» svarer jeg.
Så sovner jeg, en gjennomsnittlig sliten småbarnsmor med et lite smil om munnen.
Grønne tanker 